biltur

i går kveld fant æ å mamma ut at d va ber å kjør heim da enn i sola på dagen. så når vi hadd kjørt et lite stykke sto d en ensom liten haikergutt som mamma syntes så synd på. d her e andre gangen mamma å æ stoppe for haikera, men den andre gangen va d ei søt lita utenlandsk turist jente, men hu skulla lenger så hu villa vent t nånn skulla dit hu skull. værtfall så plukka vi opp den her fyren som vi syntes synd på. han skull sitt pålit over en times tid og va veldig still av sæ, så d va jo greit tenkt æ. æ va sjåfør å d e tusen svinga me masse hompa her å der. æ mått så fryktelig på do, men alt va stengt å håpan forsvant. å litt overhalveis så spør haikern om han får åpen viduet å hoste litt. vi spør no om d går bra, ja svare han. to sekunder etterpå spyr han utover sæ sjøl, en bag, på døra me vidue åpent. ka faen tenke æ i hode mitt, å angra brått for d valge vi tok. oppi d her svinge hælvette e d jo ingen plass å stopp. mens mamma mase om at æ må stopp, forbanne æ den her guttongen i baksete uten et hode. hadd han svart på spørsmåle om d går bra på en ærlig måte hadd vi gitt han pose å stoppa så fort som bare d! du si jo i fra!! for lukta den sætt så liksom overalt å hele bilen bli forpesta.

når vi stoppa på en busstopp tenkt æ me mæ sjøl at vi sett igjen han haikern her, men så må man jo vær litt menneskelig opp i alt d her. men d va jo d som fikk oss oppi herre søle, å æ tissa nesten på mæ no.  karma du liksom

å da prøve dusten å tull om d hele, va ik helt klar for d æ. men mamma brøyt ut i latter. stakkars ole som satt sammen me han i baksete fordi han flira heller ikke så høyt akkurat da.

sånn i ettertid sytes mamma han va veldig naiv og ment han mått vær fryktelig beskjeden, ole ringt pappa å advart han mot haikera. å æ har fått ut litt sinne her. å håpe all kan lær litt..